http://www.klikk.no/produkthjemmesider/vimenn/article892267.ece

En skotsk general
Men de undervurderte den tyske motstanden. Og Eisenhower bekymret seg også over om Wehrmachtledelsen ville overføre mange av divisjonene sine fra Norge til Frankrike. Til slutt kom bare seks divisjoner fra Norge til å forsterke Atlanterhavsvollen, delvis takket være Milorgs sabotasjeaksjoner mot jernbane og togtransporter.

På bildene fra frigjøringsfestene, som varte fra 8. mai til 7. juni, ser vi oftest de norske motstandsheltene, som Gunnar Sønsteby, Max Manus og Jens Christian Hauge. Sannheten er at både Milorg, den norske regjeringen og den norske forsvarsledelsen i London med kronprins Olav som sjef, spilte en liten rolle i den første fasen av frigjøringen.

Den skotske generalen Andrew Thorne, sjef for the Scottish Command, var i noen uker diktator over Norge, med både militær og sivil makt. Det var ikke til hjemmestyrkene, men til ham at Wehrmacht overga seg.

Men så sent som de første dagene av mai, var general Thorne nærmest å regne som en hærfører uten hær, selv om det på papiret eksisterte en Task Force 134, med både norske, britiske, amerikanske og polske soldater.

Til slutt ble det likevel enighet om å benytte luftbårne styrker fra 1st Airborne Division. Det var disse soldatene som skulle rykke inn, via Sola og Gardermoen, så snart general Böhme hadde signert erklæringen om at de tyske soldatene ville forholde seg i ro og lojalt følge ordrer fra de allierte.

Og allerede 8. mai var en luftarmada på vei over Nordsjøen med medlemmene av Operasjon Dommedag om bord. De få tusen soldatene sto overfor en utfordring som kunne få de tøffeste krigerne til å kjenne det krible i mageregionen. De var helt og holdent avhengige av at tyskerne sørget for sin egen disiplin.

En tøffing
Slik ble sjefen for 1st Airborne Division på et vis den synlige frigjøreren av Norge, da han landet ved Oslo 9. april. Da var han allerede en berømt krigshelt. Han kom kjørende inn i Oslo i en kapret tysk bil med bare fire politifolk og to lag fra en av bataljonene sine hakk i hæl.

Generalmajor Robert Elliot Urquhart var en 43 år gammel kraftig skotte med lang krigserfaring bak seg. Han var kjent som en leder som ikke lot seg skremme av motgang, selv blant sine egne. En av flygerne hans uttalte at han var «en jævlig general som ikke så seg for god til å gjøre en sersjants jobb.»

Han skulle få god bruk for all sin tøffhet og energi under sin virkelige ilddåp. Han ble divisjonssjef under en av de største, allierte fiaskoer under hele krigen, Operation Market Garden. Han deltok selv under kampene om «A Bridge Too Far» ved Arnhem i Nederland, der divisjonens kampkraft ble så godt som utslettet. Han ledet likevel mennene sine alene i ni døgn mot det overlegne II SS Panzer Korps på en så dristig og effektiv måte at han ble kalt Helten fra Arnhem. Bare en firedel av divisjonen nådde tilbake til Storbritannia.

Nå var de 6000 mot 360 000 da de allerede 9. mai begynte avvæpningen av de veldige massene av seierherrer som med ett var forvandlet til krigsfanger. I virkeligheten fikk mange tyskere beholde de personlige våpnene, for å holde orden, både i sine egne rekker og i de store, mishandlede og utsultede flokkene av sovjetiske, polske og serbiske krigsfanger.

De satte også øyeblikkelig i gang med den andre veldige oppgaven: Å finne krigsforbrytere blant de tyske massene. Det var omtrent som nålen i høystakken og mange Gestapofolk utviste en utrolig oppfinnsomhet i å skjule seg mellom vanlige soldater.

Men det fantes både norske og tyske angivere som hjalp til, slik at Akershus festning og andre fengsler snart ble fylt av torturister og bødler. Josef Terboven kom de for sent til å arrestere; han sprengte seg i luften på Skaugum.

Og som det ikke var nok for Urquharts få menn, hadde de også i oppdrag å gjennomføre sabotasjeaksjoner, dersom Wehrmactavdelinger begynte å røre på seg. Det viste seg at det eneste stedet de møtte motstand, var blant marinesoldater i Trondheim.

Men de var forfulgt av motgang helt fra de lettet fra baser i Storbritannia i to bølger. Den ene måtte snu på grunn av dårlig vær, og flere Catailinafly styrtet med blant annet en flygeneral om bord. Til sammen mistet divisjonen 37 mann under overfarten.


Hjemkomst: Til tross for at kronprins Olav var norsk forsvarssjef, spilte han en beskjeden rolle under frigjøringen av Norge. Men det var folkefest da han vendte hjem 13. mars. Livvakten er løytnant Max Manus.

Tiljublet
Etter krigen innrømmet Urquhart at han så for seg en kamp mot overlegne styrker da han landet. Og selv om det stadig ble overført soldater med fly og båter, kom den allierte styrken aldri opp mot mer en 30 000 mann. Etter hvert dukket det opp 40 000 Milorgfolk og 13 000 norske polititropper fra Sverige. Men frontfiguren, som ble tiljublet av Oslo-borgerne de første dagene, var Roy Urquhart, og det var han som tok imot kronprins Olav da han kom hjem 13. mai.

I disse nervepirrende ukene, som kunne ha krevd tusenvis av dødsofre, var general Thorne diktator i Norge. Men det var Urquharts fallskjermsoldater som, sammen med general Böhme, sørget for at skrekkscenariet aldri ble til virkelighet på norsk jord. 1st Airborne Division forlot Norge i august og ble oppløst i november 1945.